Treskjærer

Treskjæreren skjærer ut i 4 forskjellige stilarter. Barokk, rokokko, relieff og drage. Produktene kan være utvendige og innvendige utsmykninger som figurer, skulpturer, bilder, skap og lignende. En treskjærer bør ha grunnleggende kunnskaper innenfor møbelsnekring.

Det er viktig å kjenne til treverkets egenskaper, som blant annet mot og medved og fasthet. Man bør tenke på hvordan produktene ser ut i kombinasjon med andre materialer, f.eks. blyglass, glass m.m.

Flatskurd har rolig og plan overflate, den er lik dragestilen. Karveskurd har plan overflate med mønster skåret ned i treverket og er som regel symmetrisk. Barokk (akantus) har ornamenter som etterligninger en akantus plante.

Relieff er et bilde som er skåret ut som landskap, dyr osv.

Kunsthistorie

Innen kunsthistorien omfatter det ulike ornamentale stilarter fra ulike perioder. Begrepet kan brukes på flere ulike måter, generelt som en samlebetegnelse for stiler med likhetstrekk, men som stammer fra flere ulike epoker. Mer spesifikt, om stilen i bronsealderens Norden, eller om Nordens folkekunst, innen for eksempel treskjæring, rosemaling eller andre former for husflid.

Alle stilartene som nevnes i denne artikkelen har hatt ulike grader av popularitet og har blitt opptatt i nordisk husflid i varierende grad. Dyreornamentikken har blitt tilpasset slik at den kunne brukes i ulike teknikker, for eksempel i metall, tre eller tekstil. Ornamenter fra bronsealderen har blitt tatt i bruk til smykker og andre metallobjekter, blant annet i Danmark og Norge. I Sverige har de geometriske mønstrene funnet sin plass innen treskjæringen. Generelt kan man si at disse stilartene brukes av alle, fra hobbyister til kunstnere og arkitekter.

Det er vanskelig å si hvilken symbolsk verdi eller betydning som dyreornamentikken hadde for menneskene som laget ornamentene.

Den generelle betydningen

Den mest generelle betydningen viser til dyreornamentikken som blant annet finnes tilbake på objekter fra midtre og yngre jernalder, folkevandringstiden og vikingetiden. Denne gruppen kan deles inn i flere stilretninger,

1. den eldre; i denne er hovedtrekkene felles for alle germanske folk under folkevandringstiden. Hovedmotivene er dyrehoder, noen få dyr gjengis mer eller mindre naturtro og flatedekkende ornamenter av vridde, ofte brede og fyldige dyrekropper med et forben, et bakben og hale. Videre finnes fugler og av og til slangelignende dyr. Takket være at de ulike kroppsdelene har blitt sett som selvstendige ornamenter, har merkelige og eventyrlige sammensetninger oppstått. De reneste eksemplene på denne slags ornamentikk finner vi blant de ulike metallobjektene som har blitt funnet på Gotland.
2. den yngre stilarten har røtter i Irland og kjennetegnes av flere ulike karaktertrekk og variasjoner. Den ble brakt til norden under vikingtiden, blant annet som et resultat av handel og plyndringstokt. Dyreformene i denne stilarten har en lang kropp, ofte er dyrenes lemmer omformet til flatedekkende ornamenter som flettes i hverandre på mange vis. Andre enklere lineære motiv og sløyfer / valknuter føyes til disse. Siden dyrene ble avbildet uten ben, ble dyrene selv mer slange- eller dragelignende. Den eldste formen av disse dekorasjonene opptrer på metallobjekter fra flere steder i Norden, mens den yngste finnes for eksempel på svenske runestener og i norske stavkirker som for eksempel Urnes. Disse eksemplene viser oss at denne ornamentikken har blitt brukt både innen kunsten i den eldste kristne kirken og romansk stil.

Jeg har hentet disse opplysninger på denne siden:

http://no.wikipedia.org/wiki/Nordisk_stil

Norsk trekunst

Skåre i tre har alltid vorte ei viktig uttrykksform i norsk folkekunst, og nådde tidlig et høgt nivå. I Oserbergdronningas gravgods finn vi treskulptur av så høg kvalitet at det knapt fints utøvarar som kan kopiere det i vår tid. Båtstevner, sleder, vogner og hovud av fabeldyr vitner om høgt utvikla kunstnarleg sans og dyktighet i handverket.

Med kristendommen kom kirkebygginga, og her vart treskurden tatt i bruk for å pryde gudshusa. Portalene på stavkirkene våre representerer nok av det fremste i norsk folkekunst, kanskje i norsk kunst i det heile, frå det djupe relieffet med fabeldyret i portalen i Urnes stavkirke, til det rike planterankene i stavkirkene i Valdres, og til den historieforteljande portalen i Hylestad stavkirke. Også inne i stavkirkene vart treskurden tatt i bruk til å forme fantasifulle masker på stavene under kirketaket.

I den norske renessansen sist på 1600-talet fanst treskurden først og fremst i kirkene, i bruksbarokken på altertavlene og prekestolene. Men også i innreiinga i hjemmene tok de etter kvart treskurden i bruk, i listverksskapan og kannestolene, og i karveskurden på mangletre og andre bruksgjenstander.

Med 1700-talet kom gullalderen i norsk treskurd, og nå var det akantusplanten som voks fram under hendene på treskjerarene. Denne forma kom først til syne på altertavla i Oslo domkirke, som sto ferdig i 1699, laga av en hollender. Herifra spreidde den seg til treskjerrmiljøet i Hedmark, og seinere til Gudbrandsdalen der den fekk si rikeste blomstring. Den første store mesteren her var Jakup Bersveinsson Klukstad, som med altertavla i Lesjakirka laga mesterverket sitt. Seinere vart akantusmotivet tatt i bruk av de som laga innreiing til heimene, de som skar skap og klokkekasser, som Syllfest Skrinde og Ola Rasmussen Skjåk - Skjåk-Ola - begge frå Skjåk, eller Jakup Rasmussen Sæterdvalen og Hans Olsson Helleløkken frå Vågå. Alle disse er rikt representerte i musea i Gudbrandsdalen. Mange av treskjerarane skar også gravminne i kleberstein, som er karakteristisk for Gudbrandsdalen.

I første delen av 1800-talet var det framleis innreiinga av heimene som var den viktigste marknaden for treskjerarane, og akantusen som var det dominerende motivet. Men produkta endra seg frå å verre de store stueskapene og klokkekassene, til de små miniatyrene i form av fotorammer og suvenirgjenstander.

I siste delen av 1800-talet vart det sett i gang formelle utdanningstilbud i treskjæring både i Hardanger og i Gudbrandsdalen. Lars Kinsarvik i Hardanger utforma en ny stil, dragestilen, tufta på ornament frå vikingtid og stavkirkeportaler. Han fekk myke å seie som stilskaper og lærer, og innreidde til dømes mange av kaffestovene rundt om i landet. Han står også bak flerre kirkeinteriør i drakestil, spesielt på Vestlandet. På Dovre tok samstundes Hjerleids Husflidsskole opp undervisning i treskjæring, og vart etter kvart en leiende utdanningsinstitusjon i treskurd og trearbeid.

I 2005 ble treskjærerlinja på Dovre lagt ned. Det har blitt startet opp treskjærerutdanning i privat regi som drives av Senter for bygdekultur. Det vil være spennende å følge med hvorvidt de klarer å leve opp til ryktet den gamle treskjærerlinja på Hjerleid hadde. Det var gode og dyktige faglærere og treskjærere som kunne sitt håndtverk, og av de kan spesielt nevnes Johan Amrud, Ivar Flatum, og Grete Rudningen. Sistnevnte var den som lærte faget videre da skolen ble nedlagt.

Referatet er hentet her:

www.olavsrosa.no/redaksjonelt.aspx?id=146730

 

Aktuelt hovedsiden